Det handler om trygghet og tillit

Debatten om hvilke type barnevernstiltak vi skal ha og hvem som skal levere tjenestene, ønsker vi velkommen. Ungdom i vanskelige livsfaser fortjener at vi har et kritisk og konstruktivt fokus på dette.

I VGs pågående artikkelserie om enetiltak i barnevernet blir det tidvis skapt et bilde av private tilbydere av barneverntjenester som noen som står klare for å røve barn og ungdom inn i isolerende tiltak, som de tjener millioner av kroner på. Om det hadde vært sant – hadde det vært ille. Barne- , ungdoms og familieetaten, Bufetat, forsøker alltid å finne et tilbud til disse ungdommene i det offentlige eller ideelle hjelpeapparatet, før de henvender seg til private leverandører av barneverntjenester. Det er først når det ikke fungerer i det offentlige eller ideelle hjelpeapparatet at private blir vi spurt om de kan hjelpe til. Da har ofte ungdommene allerede hatt mange, mislykkede plasseringer bak seg.

Humana omsorg og assistanse er ikke tilhenger av isolasjon av ungdom i barneverninstitusjoner. I de fleste tilfeller forsøker vi også unngå enetiltak. Men det er viktig å skille mellom islolasjon og enetiltak. Et enetiltak betyr at en en ungdom bor alene uten andre ungdommer, sammen med voksne i langturnus.  Når ungdom i en periode bor alene med voksne, så kan det skyldes at ungdommens smerteuttrykk er så stort at ungdommen trenger ro rundt seg for å kunne bearbeide traumer eller andre belastninger. Det kan i slike faser av livet være vanskelig å måtte bo sammen med andre ungdommer med samme utfordringer. 

Men også ungdom som har det svært vanskelig og som kan være til risiko og fare for seg selv eller andre bør få anledning til å bo sammen med andre når det er forsvarlig og et ønske fra ungdommen selv.  Humana omsorg og assistanse tilbyr derfor  2:2 tiltak, altså at to voksne og to ungdommer kan bo sammen. Dette vil i større grad ligne en familiesituasjon og oppleves trygt.

Det sies ofte at det er unaturlig for ungdommen å bo alene med flere voksne, mens dette er vanlig i mange norske hjem. Ungdom som bor alene sammen med voksne i en barneverninstitusjon har samme tilbud om skole, arbeid og fritidsaktiviteter som ungdom som bor i større grupper. I tillegg jobber Humana omsorg og assistanse for å sikre en god matching mellom ungdom og ansattes personlige og faglige kvaliteter, slik at det skal bli et så godt som mulig sted å bo når ungdommen ikke kan bo hjemme.

Det er trist at noen ungdommer opplever at de ikke blir hørt. Voksne som forsøker å hjelpe, gjør også feil. Samtidig vet vi at ikke alle ungdommenes ønsker er til det beste for dem selv. Da må vi tørre å være voksne og sette grenser og gi beskyttelse.

For å kunne hjelpe ungdom med store smerteuttrykk, som kan vise seg som for eksempel utagerende atferd eller selvskading, må vi ha et tett og godt samarbeid mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten (psykiatrien).  Det er fortsatt et utviklingspotensiale her, men det får stadig økt fokus og  går forhåpentligvis i riktig retning.

I Humana omsorg og assistanse har vi et pragmatisk syn på debatten rundt private vs. offentlige i barnevernstjenestene. Det er likevel en fare ved å gjøre diskusjonen rundt ungdommers opplevelser av det tilbudet de får i barnevernet til en diskusjon om hvem som tilbyr tjenestene. Vi må stå samlet om å lytte til ungdommene, og vi må stå samlet om å utvikle de beste tjenestene. Dette oppnår vi ikke i en dogmatisk debatt. Vi skal være kompromissløse på kvaliteten i tilbudene disse ungdommene får, og den skal gis med hjertet.

Mona Lien, Administrerende direktør i Humana omsorg og assistanse

Debattinnlegg publisert i VG 22. oktober