Liste over metoder og faggrunnlag

Vår grunnforståelse er hentet fra systemteori, utviklingspsykologi, sosial læringsteori og resiliens.

Systemteori

Vi arbeider ut fra et helhetsperspektiv. Vi tar i betraktning den unge, den unges familie, øvrig nettverk og omgivelser. Vi ser barn og unge som deltakere i et system der problemer oppstår og opprettholdes av systemet. Denne forståelsen tilsier at mennesker hele tiden blir til og forandres i kraft av samspillet i systemene de inngår i.

Utviklingspsykologi

Kunnskap om hvordan utviklingen foregår og hva som er normalt i de forskjellige fasene i utviklingen hjelper oss til å kunne forstå og hjelpe barn og unge der de er ut fra deres forutsetninger. Kunnskap om utviklingspsykologi er nødvendig for å forstå hvordan skjevutvikling oppstår. Basert på slik kunnskap kan man kartlegge på hvilke områder utviklingen har vært normal, og hvor det er mangler der de unge trenger hjelp til å ta igjen tapt utvikling.

Sosial læringsteori

Læringsteorier er forankret i både systemteori og utviklingspsykologi. De viktigste begrepene for å forstå utvikling her er læring gjennom forsterkning. I sosial læringsteori er grunnsynet at det i hovedsak er miljøet som former den enkeltes personlighet gjennom sine reaksjoner. Den unge lærer atferd og holdninger via andres reaksjoner gjennom opplevelse av hva som er ønsket av andre og som er hensiktsmessige for det selv.

Alle våre definerte metoder, verktøy og perspektiver praktiseres innenfor den miljøterapien som utøves til enhver tid i våre avdelinger. Miljøterapi kan sies å være organisasjonens institusjonelle praksis (Larsen 2012).

Med dette menes en systematisk tilnærming til beboerne, som gir rom og mulighet for utvikling. Det er en tilretteleggelse av miljøet for å kunne drive et forandringsarbeid, og en planmessig organisering av barna og de unges tilværelse i våre avdelinger for å oppnå positiv endring. Vi tilrettelegger forholdene, slik at barnet/ungdommen selv har en arena for å utvikle og forandre seg, og miljøpersonalet er til stede som veiledere og støttepersoner.

Den metodiske miljøterapien baserer seg på barneverntjenestens tiltaksplan og handlingsplan utviklet i samarbeid med beboerne, barneverntjenesten og institusjonen, samt avtaler i ansvarsgruppen.

Terapien innebefatter at vi jobber systematisk med å skape utvikling i forhold til:

• Holdninger
• Mestrings – og egenutvikling
• Klar døgnstruktur med konkrete arbeidsoppgaver
• Ansvarliggjøring og tro på egne muligheter og ferdigheter
• Omsorgsarbeid i trygge rammer
• Bearbeiding av traumer og relasjonsskader
• Motivasjon og utvikling av selvinnsikt
• Grensesetting
• Avlæring av negativ og destruktiv atferd
• Innlæring av ny atferd og nye normer
• Skole og opplæring
• Familie og nettverk
• Fritidsaktiviteter

I møte med traumatiserte unge sikrer TBO at de ikke blir utsatt for ytterligere krenkelser og skader. Barn med erfaringer fra traumer, har et stort behov for å forstå sammenhengen i eget liv nå, og mellom fortid og nåtid.

Traumebevisst omsorg gjør at ungdommene blir møtt med forståelse, empati og håp, uansett hvilke erfaringer de har.

TBO sørger for en gitt rekkefølge på:

• Trygghet
• Relasjon/tilknytning
• Regulering
• Kompetanse

TBO har stort fokus på omsorgspersonens ansvar for å bygge opp disse grunnverdiene. Den legger også mye vekt på denne personens evne og kompetanse innenfor relasjoner. Noe som begrunnes med at skade som er skjedd i en relasjon, helbredes i en relasjon.
Personalets miljøterapeutiske ferdigheter er viktige. Relasjon er en prosess som styrkes ved bruk av refleksjon, både i veiledning, men også i samhandling, med ungdommene. Vi skiller mellom miljøterapi, som har fokus på å gjenskape trygghet, og miljøterapi, som på mer tradisjonelt vis samarbeider med ungdommene for å nå ulike læringsmål og å bygge opp kompetanse for selvregulering.

Når problemet er tilknytningsproblematikk og relasjonsskader

Barn og unge som opplever omsorgssvikt i sine første leveår, står i fare for å utvikle tilknytningsskader. I sitt samspill med nære omsorgspersoner, har ikke barnet opplevd å bli sett og forstått på egne behov. Dette påvirker barnets antagelser om egenverdi, hvordan han eller hun bør forholde seg til omverdenen og i relasjoner med andre. Når barnet opplever at deres negative antagelser bekreftes, blir disse generalisert og opptrer som en indre arbeidsmodell for barnet.

Denne indre arbeidsmodellen er preget av mistillit til andre, utrygghet og en følelse av å ikke passe inn eller være verd å elske. Skader som skjer i den første fasen i livet, påvirker den påfølgende sosiale og kognitive utviklingen, dermed får man en skjevutvikling.

Behandlingen av tilknytningsskader som har oppstått i barnets to første leveår, er å gi terapeutisk omsorg. Man sørger for en omsorgssituasjon hvor barnet får det som det ikke fikk da skaden fant sted. Man har fokus på nærhet, trygghet og stabilitet. Respons er viktig, man setter ord på opplevelser og følelser, man intoner seg følelsesmessig og bekrefter barnet, vektlegger tosomhet og intersubjektivitet.

De voksne er tålmodige og tåler de følelsene barnet viser. De støtter barnet når det våger å utforske noe. Det er viktig at man holder ut. Og, når barnet handler i tråd med sin indre arbeidsmodell og avviser grunnet sin usikkerhet, så forstår man hva dette er et uttrykk for og viser at man fortsatt ønsker å være i relasjonen.

Slik jobber vi

Vi jobber med at barnet i sitt møte med de trygge voksne skal oppleve at det ER verd å elske, verd å bruke tid på, at hans eller hennes stemme ER verd å lytte til, og at de voksne TÅLER barnets uttrykksform – også når det fremstår som både skremmende og avvisende. Ved på denne måten å gi barnet gjentatte nye positive tilknytningserfaringer, kan den indre arbeidsmodellen endres over tid, og barnet vil kunne tørre å gi seg hen/knytte seg til personer.

Vi tilbyr planlagte samtaler til alle unge som bor hos oss. Under planlagte samtaler snakker vi både om hvordan den unge har det, og om temaer fra den unges individuelle omsorgsplan eller tiltaksplan mottatt av barneverntjenesten.

Vi benytter ulike tilnærminger i samtaler, avhengig av målgruppe og region. Samtaler hos oss kan for eksempel ta utgangspunkt i ART-, KAT- eller LØFT-metodikk.

ART står for Aggression Replacement Training, og er en validert metode for opplæring i sosiale ferdigheter, sinnekontroll og moralsk resonnering.

ART er utviklet av psykologene Goldstein, Glick og Gibbs, den brukes med gode resultater på barn og ungdommer i mange land.

Manglende sosiale ferdigheter og selvkontroll, i tillegg til antisosiale holdninger, er risikofaktorer hos mange unge som plasseres i fosterhjem eller barneverninstitusjoner. ART har som utgangspunkt at aggresjon kan ha både indre og ytre årsaker. 

Noen unge viser at de mangler ferdigheter gjennom uhensiktsmessige eller aggressive handlinger. Andre er i tillegg impulsive og klarer ikke å kontrollere eget sinne. Den moralske resonneringen deres er ofte egosentrisk og konkret.

Disse får delta

Kriteriene for å vurdere deltagelse i et slikt program, er svikt i sosiale ferdigheter, sinnekontroll og moralsk resonnering, manifestert ved gjentatt og vedvarende aggresjonsproblematikk, gjerne på flere arenaer. Atferdsendring krever at man jobber med stabilisering, harmonisering og moralsk og etisk refleksjon. Ved at den unge får mer kontroll på seg selv, blir han eller hun bedre rustet til å stoppe utagerende og destruktiv atferd.

Se de tre komponentene metoden bygger på, alle kan brukes uavhengig av de andre:

• Sosial ferdighetstrening
• Sinnekontrolltrening
• Moralsk resonneringstrening

Programmene kan hver for seg resultere i betydelig fremgang når det gjelder forekomst av aggresjon hos den enkelte. Men, programmene vil trolig gi en bedre og mer langvarig effekt hvis de brukes sammen.

NB! Det er viktig å merke seg at ART ikke bare handler om aggresjon. Vel så viktig er metoden for å utvikle ferdigheter i sosial samhandling med andre, og å kunne resonnere over egen atferd på godt og vondt, herunder også empatiutvikling.

Kognitiv atferdsterapi (KAT) med barn og unge fokuserer på den unges atferd og kognisjoner. Ferdighetstreningen skal bidra til at den unge lærer mer om tanker og følelser, og om hvordan dysfunksjonell tenkning påvirker atferd.

Den unges atferd forstås ut fra det som hender før, og det som hender etter, et atferdsuttrykk. For den første atferden gjøres funksjonelle analyser, som leder til hypoteser som senere kan prøves ut i behandlingen. Vi tar alltid utgangspunkt i at atferden har en funksjon når den utføres, og det er denne funksjonen vi skal forsøke å forstå.

Gjennom forståelsen kan vi støtte den unge gjennom prosessen med å lære seg mer om sitt eget atferdsmønster og hvordan han/ hun kan forhindre at uønsket atferd gjentar seg. Ferdighetstrening er en sentral komponent, hvor både innlæring av strategier for problemløsning og avspenningsteknikker inngår.

I KAT fokuserer man også på å forstå hvordan tanker oppstår, hvordan følelser interagerer med tankene og hvordan dette igjen påvirker hva man gjør, tenker og føler. En viktig del av å forstå hvorfor man tenker og føler som man gjør, er å lære seg å bli oppmerksom på hvordan man tolker de situasjoner man befinner seg i, og hvordan disse tolkningene siden styrer hva man tenker, kjenner og gjør. Dette lærer den unge seg gjennom å gjøre kjedeanalyser samme med en ansatt.

Gjennom ferdighetstrening skal den unge få hjelp til å foreta funksjonelle analyser for å lære seg å se, kartlegge, forstå og å bli bevisst sin atferd og de valg han/hun gjør, og som leder frem til risikosituasjoner.

For å nå disse målene anvender vi flere ulike KAT-intervensjoner:

• Tanke-følelse-handling/atferdstriangel – å lære den unge at en atferd består av flere ulike steg. Slik lærer de unge å gjennomføre funksjonelle konsekvensanalyser av hva som har hendt, og bli bevisste på at de alltid har et valg.
• Til tanke, følelse, handling tilkommer også senere i behandlingen antecedenter, det som skjer forut for en situasjon. Vi snakker med de unge om både ytre og indre triggere, og om andre sårbarheter som kan påvirke en situasjon. I samarbeid med den unge kartlegges også gjeldende konsekvenser på kort og på lang sikt for «min selvrespekt», «mine relasjoner» og «mitt mål».
• Bruk av rollespill, dukker, Whiteboard, bilder, filmer, filmklipp samt bruk av følelses- og dilemmakort.
• Eksponeringsteknikker. Noen av våre unge har problemer med ulike typer unnvikelsesatferd og skam. Eksponering anvendes både in-vivo og imaginært ved behov.
• Registeringer av tanker og atferd mellom samtaler.
• Hjemmeoppgaver før in-vivo-eksponering, for eksempel i forbindelse med vanskelige situasjoner eller for å trene på nye ferdigheter.

Forkortelsen LØFT står for Løsningsfokusert tilnærming, en modell som er utviklet av ansatte ved Brief Therapy Center i Milwaukee i USA. Hovedideen med LØFT, er at sosial virkelighet skapes kontinuerlig i et kommunikativt samspill med omgivelsene.

Tilnærmingen er et sett grunnleggende prinsipper og et sett med standardiserte spørsmål.

Dette er de åtte grunnprinsippene i modellen:

• Det vi tror, påvirker hva vi leter etter og snakker om
• Det fins både problem og ikke-problem
• Du trenger ikke forstå problemet for å løse det – finn heller nøkkelen til løsning
• Atferd som gis oppmerksomhet, gjentar seg
• Språk skaper virkelighet
• Små endringer skaper større endringer
• Endring er uunngåelig, og stabilitet er en illusjon
• De saken gjelder, vet best

Disse er ekspertene

Metodikken tar utgangspunkt i at de unge og deres familier er eksperter på egne liv. Ved å hjelpe dem med å få bevissthet om egne, kloke beslutninger, tror vi de kloke valgene gjentas. Erfaring med å lykkes selv, kan gi erfaring og læring som kan brukes også i andre situasjoner senere.

Forskjell på strategier for problemløsning og løsningsfokusert tilnærming:

• Fokus på problemer
• Fokus på løsninger
• Vurdering av problemer
• Etablering av mål
• Undersøkelse av tidligere nederlag
• Undersøkelse av tidligere suksesser
• Bevissthet om seneste tilbakeskritt
• Bevissthet om seneste fremskritt
• Forklaring på problemet
• Forklaring på fremgang
• Fokus på svakheter og feil
• Fokus på ressurser og kompetanse
• Plassering av skyld og ansvar
• Anerkjennelse av bidrag/bidragsytere

Se hva de standardiserte LØFT-spørsmålene dreier seg om:

• Å finne frem til drømmer for fremtiden – hvor vil jeg og hvordan vil jeg føle meg når jeg kommer dit?
• Å finne ut når problemer ikke er til stede og er dominerende – unntak
• Å spørre hva den andre mestrer og å utdype hva dette sier om den andre som person – hvilke egenskaper har du?
• Å se seg selv i relasjon til andre – hva vil andre tenke eller si hvis du ...
• Å se seg selv på en skala fra en til ti, for deretter å snakke om hva som gjør at man ikke er lenger ned på skalaen. Hva mestrer jeg allerede? Hva skal til for å komme høyere opp? Man stadfester videre mål for arbeidet.

Lek er avgjørende for barns utvikling, og mange barn som er utsatt for omsorgssvikt og traumer har blitt fratatt muligheter til lek. Lek fordrer trygghet, og er barns viktigste innfallsport til læring. Utvikling av blant annet sansemotorikk, praktiske ferdigheter, sosiale ferdigheter, nysgjerrighet og fantasi fremmes i lek. Lek legger dessuten grunnlag for språkutvikling, som igjen kan hjelpe barnet til å formidle tanker, følelser og opplevelser og å motta informasjon fra andre.

Gjennom lek kan tidligere opplevede hendelser bearbeides og integreres, og sosialt samspill, turtaking, konfliktløsning, omsorg og samarbeid kan læres. I «late som lek» går barnet inn i sin egen forestillingsverden, tar andres perspektiv og kan gi utrykk for andres tanker og følelser. I fysisk lek kan barnet utforske sine omgivelser og utvikle praktiske og fysiske ferdigheter.

En setter sitt eget etnos i sentrum og vurderer andre samfunn i forhold til seg selv. Da blir ens egen kultur målestokken for alt annet. En ekstrem etnosentriker vil være ute av stand til å se innholdet i andre kulturer, og kan oppfatte mennesker i andre kulturer som mindreverdige (Rugkaasa, 2008).

Naushad Ali Quereshi (2005) tar for seg kultursensitivitet og faglig etnosentrisme, og påpeker at dette også er tilstedeværende når det gjelder våre faglige ståsteder. Han viser at psykologiske og sosiologiske teorier og modeller i liten grad legger vekt på den rollen som etnisk tilhørighet kan spille for det enkelte individets utvikling. Det er ikke lagt særlig vekt på forskjeller som skyldes etnisk bakgrunn, religion, klasse og samfunnssystem.

Det kan være nyttig å gi fra seg definisjonsmakten

En viktig del av å være sensitiv ovenfor andre kulturer, er å reflektere over egne holdninger. Videre å gi bort definisjonsmakt til fordel for å se andres syn på hvordan ting kan gjøres.
For å forstå og tilegne oss kunnskaper om mennesker i det flerkulturelle perspektiv, er det hensiktsmessig å trekke frem Quereshis modell om kultursensitivitet (2008) som en måte å undersøke virkeligheten på. Da kan vi komme frem til ny informasjon om våre ungdommer, og dette kan legge grunnlaget for videre handling.

Her vektlegges to forhold:

• Kulturkompetanse
• Kulturforståelse

Hva er kultur?

Kunnskap om kultur og forståelse for kultur, er begge variabler som påvirker kultursensitiviteten. Kultur kan forstås som et mønster av tanker, følelser, handlinger og lignende, det kan også være noe universelt og noe spesifikt. Sensitivitet her betyr å være vàr for kultur i vid forstand, både familiekultur og faglig kultur.

Det handler om å forstå mennesker ut fra ulike forhold:

• Det generelle (universelle)
• Det spesielle (kulturpreferanser)
• Det unike (individets unike væremåte)

Vi må stille oss åpne og undrende til nye tolkninger, og gjennom dette legge grunnlaget for en ny praksis.

Forståelse må ses i følgende to sammenhenger:

• Å forstå den andre
• Å forstå seg selv

Derfor er du og din kultur viktig i møtet med den andre

Det er helt grunnleggende å forstå seg selv og sin egen kultur i møtet med den andre. At man kjenner egne ståsteder påvirker vår kulturelle kompetanse, og virker inn på vår evne til å akseptere, forstå og handle med åpenhet for det som er nytt og fremmed.

Kultursensitivitet gir oss mulighet til å se utfordringer fra synsvinkelen til den som opplever dem. Dette er en viktig faktor for å løse reelle problemer. Uten å gi slipp på våre egne meninger, kan vi da håndtere fremmede meninger med respekt, og møte mennesker som likeverdige. Her er sjansene for å skape konstruktiv dialog mellom menneskene og hjelpeapparatet størst (Thomsen og Rød Larsen, 1999).

Vi benytter blant annet genogram/familie-tre, nettverkskart og livslinje som verktøy for å kartlegge og bli kjent med de unge og deres familie og nettverk.

Vi tilbyr foresatte til unge som bor hos oss samtale minimum en gang per uke for å spørre om deres erfaringer, snakke om oppholdet i avdelingen og planlegge hjemreiser så sant vedtak om plassering ikke tilsier noe annet.

Vi er opptatt av at våre unge skal ha et pro-sosialt nettverk, skole- og fritidsoppfølging står derfor sentralt i vårt arbeid.

Derfor er det sosiale nettverket så viktig

Vi ser det som naturlig at ungdommens familier involveres både før, under og etter institusjonsoppholdet, så sant det ikke er grunner som taler imot det. Vi prøver også å finne andre ressurspersoner i nettverket som er viktige for ungdommen. Det er mange som har viktig kunnskap om ungdommen, kunnskap som bør legges til grunn i vårt miljøterapeutiske arbeid.

Humana barnevern har regelmessig kontakt med foresatte og nær familie, og vi følger tett opp ved hjemreiser. Ved familiesamvær i vår regi, legger vi gjerne til rette for aktiviteter som skaper relasjoner. Vi bidrar og rettleder ved behov, noe som kan være med på å hjelpe familien med å øve opp sin kompetanse på samhandling og samvær, og å styrke forholdet dem imellom

I det sosiale nettverksarbeidet er det viktig med god kontakt mellom for eksempel skole, fritidsorganisasjoner, venner og foresatte. Det samme gjelder i det profesjonelle nettverksarbeidet, hvor vi ønsker en god kontakt og dialog mellom PPT, skole, BUP, fastlege, barneverntjeneste, BUFETAT med flere. Her har vi et særlig fokus på å få til en felles forståelse av barnet og barnets behov. Vi inviterer gjerne andre deler av det profesjonelle nettverket med på opplæring, kursing og veiledning, slik at vi lettere får en felles forståelse for de oppgavene vi sammen skal løse.

Vi vektlegger forståelse av Lov om barnevern og Rettighetsforskriften, etisk refleksjon og praktisk trening av fysiske teknikker for å kunne håndtere krevende situasjoner for at både unge og ansatte skal oppleve trygghet og sikkerhet i hverdagen på institusjon.

Vi benytter ulike tilnærminger for å kunne forstå og møte aggresjon og voldsutøvelse, avhengig av målgruppe og region. To av våre tilnærminger er TAM og TKH.

Terapeutisk aggresjonsmestring (TAM) som metode har hovedfokus på det forebyggende arbeidet i forbindelse med aggresjon og voldsutøvelse.

I det forebyggende arbeidet kartlegges triggere ved å registrere utfordrende atferd på et skjema. Dette inneholder også en refleksjonsdel for de ansatte i etterkant av en hendelse. Dette for å finne ut hva som var den utløsende faktoren i forkant av situasjonen, og om situasjonen eventuelt kunne blitt håndtert på en annen og mer hensiktsmessig måte.

På denne måten vil miljøpersonalet i større grad bli kjent med symptomene som ligger til grunn for atferden, og dermed gis muligheten til å etablere mer tilpassede tiltak for den enkelte ungdom.

I henhold til TMA, skal personalet gis opplæring og veiledning knyttet til å fokusere på seg selv og sin egen atferd. Det kan for eksempel være atferd knyttet til berøring, blikk-kontakt, stemmebruk og plassering i rom (spesielt med tanke på at det gir mulighet til å forlate rommet, både for de ansatte og ungdommen).

Metodikken inneholder også praktisk trening på teknikker og fysisk håndtering av en eventuell situasjon.

Det skilles mellom tre hovedområder innen teknikker:

• Grunnteknikker
• Frigjøringsteknikker
• Holdeteknikker

TKH er et verktøy som setter personalet i stand til å håndtere utageringsproblematikk. Det kan beskrives som målrettet arbeid for å sette miljøpersonalet i stand til å ivareta både aktuell voldsutøvers, andre beboeres og personalets egen sikkerhet på en terapeutisk måte (Knutsen 2011).

Sentrale aspekter i dette er:

• En forståelse av vold og utageringsproblematikk
• Personalets egen refleksivitet til seg selv
• Praktisk trening
• Stadig pågående utviklingsarbeid

Videre er forebyggingsarbeidet sentralt, både på holdningsnivå og i den praktiske tilretteleggingen av miljøterapien. Forebyggingsarbeidet kan utgjøre en vesentlig forskjell i møte med slike utfordringer (Jfr. rettighetsforskriften).

For å kunne møte trussel - og voldsproblematikk, er det viktig å ha noen perspektiver om hva dette er, eller kan være. Det er viktig å forsøke å se hva som kan ligge bak en voldshandling for å møte situasjonen konstruktivt.

Ofte kan voldsutøvelse komme som et uttrykk for en bakenforliggende og sterk angst eller redsel. Volden kan også kommunisere en indre smerte. Det kan da være hensiktsmessig å spørre seg selv: "Hvilken smerte forsøker det traumatiserte barnet/ungdommen å uttrykke nå?", istedenfor bare å se atferden som en "dårlig handling" (Per Isdal 2000). Det blir da viktig å kommunisere med barnet/ungdommen i situasjonen, og å bekrefte smerten. Like fullt er det viktig å håndtere adferden slik at barnet/ungdommen ikke skader noen, for så kognitivt å bearbeide situasjonen i ettertid.