Hem 909 46 000 Ring sentralbordet vårt
Kontakt oss Mer kontaktinformasjon

Tør å nå igjennom "skallet"

Det er mange år siden Karen Farquhar som usikker tenåring kom til en av Humanas institusjoner. I dag er hun utdannet barnevernspedagog og ansatt som avdelingsleder hos oss. Den inspirerende historien hennes i samtale med Kamilla Fosse, miljøterapeuten som ble hennes trygghet og senere mentor i karrieren, kan du lese, høre som podkast eller se som opptak fra Arendalsuka her.

En “kjærlig pågående” tilnærming samtidig med respekt for et sårbart barns behov for å “pakke seg inn i et skjold”. Det er oppskriften til Kamilla Fosse. Hun var 22 år gammel og nyutdannet barnevernspedagog i en av Humanas institusjoner, da 15 år gamle Karen Farquhar ankom med politieskorte. I dag er de gode kollegaer. 

For Karen Farquhar opplevdes det overveldende å komme til barnevernsinstitusjonen langt inne i fjellet. De måtte gå lange turer på ski og på bena og gjøre ting hun aldri hadde gjort før. Likevel ble behovet for å stikke av etter hvert mindre, og hun endret seg gradvis fra å være en sint ung jente, til å fungere godt i fellesskap med de andre. I dag er Karen Farquar voksen, har utdannet seg til barnevernspedagog og er ansatt som avdelingsleder på en av Humanas barnevernsinstitusjoner.

Det er mange år siden Karens fly landet på Kjevik flyplass og en gruppe med flere politifolk eskorterte henne ut og overleverte henne til den unge barnevernspedagogen Kamilla Fosse. Kamilla og hennes mannlige kollega, en vikar, hadde hørt om jenta som skulle komme vestfra med fly. Hun var en “sinnajente” som hadde for vane å både ruse seg, krangle og slåss og hadde skapt utfordringer på flere institusjoner hun hadde vært på tidligere. Barnevernspedagogen Kamilla var ung. I tillegg var hun kvinne, noe Karen så på som en god mulighet.

– Det første jeg tenkte da jeg så dem var at jeg var lettet over at det var en kvinne. Det andre var at hennes mannlige kollega ville være enkel å ta. Jeg hadde ikke planer om å bli der, forteller Karen. 

Så skjedde det noe mellom de to unge kvinnene. Gradvis utviklet de en relasjon som skulle vare i mange år. 


Møte mellom to mennesker

– Fordelen min var kanskje at jeg var ung og hadde lite erfaring. Jeg hadde aldri gjort dette før og visste ikke hva jeg gikk til. Derfor hadde jeg heller ingen fordommer, forteller Kamilla som beskriver møtet mellom henne og Karen som et møte menneske mot menneske. Det var den personlige relasjonen som ble viktig. Det mener Kamilla fremdeles er det viktigste i et møte mellom en barnevernspedagog og et barn.

– I møte med et barn som har hatt det utfordrende, er det ofte ikke så mye respons man får. Det betyr at man som voksen må tåle å stå i blant annet avvisning og negativ atferd. Du kan ikke ha forventninger om å få noe tilbake. Disse barna pakker seg inn for å beskytte seg etter utallige skuffelser fra andre voksne. Da er det viktig å tørre og tåle å stå i det som kreves for å få en relasjon. Man må også være lik over tid, og være den voksenpersonen som er der uansett, forteller Kamilla. 

«Kjærlig pågåenhet»

15 år gamle Karen var et barn det ikke var lett å komme inn på. Hun var sint, avvisende, reservert og ville ikke at noen tok på henne. I slike situasjoner mener Kamilla Fosse det er viktig å balansere mellom hensynet til barnets grenser og det å klare å komme seg forbi det harde skjoldet mange av barna bygger opp rundt seg. Her kommer Kamillas begrep “kjærlig pågåenhet” inn.

– Karen ville jo blant annet ikke bli tatt på. Det betyr ikke at jeg ikke gjorde det. Du må la barnet øve på det som er krevende selv om man får et grynt eller et snøft tilbake. Da kan det være fint å være litt “kjærlig pågående” og trenge seg litt på, samtidig som man respekterer barnets behov for å holde avstand og pakke seg inn, forteller Kamilla. 

Hun mener relasjonsarbeid også handler om å tilbringe mye tid sammen, og å se hverandre og snakke. Hun forklarer at det også handler om å inntone seg og å finne noe de kan være sammen om, og å ta en dag av gangen. Gradvis gikk Karen fra å være den “sinnajenta” som opplevde at hun ikke var noe hyggelig å være sammen med, til å bli en jente som opplevde at andre kunne tåle henne.  

Jeg hadde behov for noen som så meg og som så forbi det harde ytre jeg hadde skapt. Da må den voksne tåle å bli avvist, sier Karen. Kamilla er enig: 

– Det er viktig å benytte hvert eneste møte til å se den andre, og ikke la seg stoppe av avvisning. 

Sett ord på det vanskelige

Karen trekker fram en annen viktig side ved Kamilla som gjorde at hun den gangen gradvis klarte å endre seg. Det er en egenskap hun mener Kamilla fremdeles har, selv om Karen nå forholder seg til henne som en likeverdig voksen. 

– Hun torde å stille de spørsmålene ingen andre torde å stille. Hun torde også å sette ord på utfordringer andre kanskje hadde latt være å snakke om. Hun unngår ikke vanskelige situasjoner fordi de er ubehagelige eller i frykt for å bli avvist. Det siste hun gjør er å si og forklare det hun gjør, og å gjøre det du sier at du skal gjøre, sier hun. 

Da Karen etterhvert ble voksen og skulle klare seg selv, valgte hun å ta utdannelse som barnevernspedagog, akkurat som Kamilla. I dag jobber de sammen og kan holde på den gode relasjonen de utviklet etter at den lille sinte jenta kom ut av flyet på Kjevik, og etter hvert valgte å ikke flykte. 

Se videoopptak av samtalen fra Arendalsuka her:

(NB! Knitrelyden i opptaket forsvinner etter 03:15)