«Det føltes så godt at noen ville ha meg»

Emilie er 11 år når hun brått blir flyttet hjemmefra. Hennes vei til et godt liv er vanskelig, men den er også full av håp.

Jeg bodde hos mine biologiske foreldre til jeg var 11 år. Så oppdaget de det, og jeg ble sendt vekk. Barnevernet hadde et møte med storesøster, hun fortalte dem hvordan vi hadde det hjemme. Jeg husker det godt, det var fredagen før høstferien og jeg fikk beskjed om at jeg måtte flytte ut med en gang.

Jeg hadde en plan på en måte. Jeg ville bli oppdaget, jeg ville bli sett. Så skadet jeg meg på armene, tok på t-skjorte og rakk demonstrativt opp hånden slik at læreren så kuttene mine. Da så læreren det og ville snakke med meg. Når jeg endelig delte min vonde hemmelighet var det akkurat som om en ballong sprakk.

Først bodde jeg hos noen i familien. Jeg ble kjent med noen som var eldre enn meg, og ville være som dem. Så jeg gjorde som dem og prøvde ut alkohol – og mistet respekten for voksne. Det måtte jeg betale dyrt for. Hun jeg bodde hos orket ikke å ha meg lenger, så jeg måtte flytte ut.  Jeg måtte lære å være 11 år, ikke større og ikke mindre. Det var rart fordi jeg har alltid følt meg veldig voksen, jeg har alltid gjort ting som gjorde at jeg følte meg eldre enn det jeg var.

Jeg måtte flytte i beredskapshjem, til et ukjent hjem som jeg ikke visste noen ting om. Huset var så skummelt. Jeg følte jeg var med i en skrekkfilm. Jeg klarte ikke å sove, og jeg var veldig redd. Der bodde jeg i et år. Det ble bare verre og verre for hver dag. Jeg bare gråt, det var grusomt. Jeg ble mer og mer redd, jeg skadet meg mer og mer og ble psykisk syk.

Så bodde jeg fire måneder på institusjon. Det var mye bedre, jeg syntes det var gøy. Jeg fikk noen å snakke med, og de var snille mot meg. Da hadde jeg det litt bedre. Jeg fikk ikke så mye straff hele tiden, og jeg kunne gjøre ting som var gøy sammen med vennene mine. Ting ble bedre.

Etter fire måneder fikk jeg beskjed om at de hadde funnet et fosterhjem til meg, men jeg ville ikke flytte enda en gang. Jeg hadde jo bare dårlige erfaringer. De sa at damen jeg skulle flytte til var veldig snill og at hun passer for meg. Det eneste jeg klarte å tenke var: «hva om hun også er falsk?».

Først ville jeg ikke flytte, jeg nektet. Fostermamma sto utenfor, men jeg ville ikke bli kjent med henne. Jeg ville ikke gi noen en ny sjanse, fordi jeg hadde blitt skuffet så mange ganger. Jeg hylte og gråt, men sa til slutt OK, jeg gikk med på å prate med henne den ene gangen. Så satt vi oss ned, og jeg sa ingen ting. Jeg hadde jo bestemt meg for å virker avvisende. Men når jeg så på henne ble jeg allikevel nysgjerrig og interessert.

Det var noe hun sa, jeg husker ikke hva, men der og da snudde alt. Jeg ble veldig overrasket, og veldig glad. Vi hadde en god samtale. Hun var interessert i musikk og kultur, akkurat som meg. Dessuten hadde hun dyr.

Etter noen uker skulle jeg treffe henne igjen, vi skulle finne på noe gøy sammen. Hun kom på teaterundervisningen min. Jeg likte godt at hun faktisk ville se på meg. Etterpå så vi på klær, hun kjøpte noen små rosa sko til meg, sminke og hårfarge. Da tenkte jeg: «Hvorfor gjør hun dette med meg? Det er jo ikke hennes oppgave å gjøre det?» - Men jeg var allikevel glad for at hun gjorde det.

Jeg vet at fostermamma hadde nedtelling til jeg skulle komme, hun gledet seg masse. At noen faktisk ville ha meg føltes veldig uvant. Hun sa «endelig er du her!». Det føltes så godt at noen ville ha meg. Etter tre uker flyttet jeg inn.

Det føles veldig trygt og godt å være ønsket. Jeg ser på henne som mamma, hun hadde alt det som en mamma skulle ha, og som min biologiske mamma ikke hadde. Jeg kaller henne ikke med navn eller fostermamma, men «mamma». Hun er min mamma nå.

De to årene jeg har bodd her er den beste tiden i mitt liv. Når jeg forteller føles det som jeg snakker om en helt annen person. Det var meg, men det er ikke meg lenger, og det føles så rart fordi det er så fjernt fra den jeg er nå.