«En veldig takknemlig oppgave»

Anne-Liv og Edvard hadde avsluttet en åtte års lang periode som fosterhjem, men når forespørselen fra Humana kom valgte de allikevel å åpne hjemmet sitt på nytt.

– Det er faktisk en veldig takknemlig oppgave sier de to. Vi besøkte dem i Bergen og fikk et innblikk i hvordan de har opplevd å være fosterhjem.

Anne-Liv og Edvard hadde allerede vært fosterhjem i åtte år og snakket om at det fremover skulle bli mer tid til reiser og ferie. Da Humana ringte svarte de likevel ja til å bli fosterhjem på nytt.

– Vi tenkte hvorfor ikke, hvorfor skal ikke vi hjelpe, forteller Anne-Liv.

– Han datt vel egentlig bare inn her, sier de to. – Han sa det selv, «tenk at jeg bare flyttet inn til dere som er helt fremmede for meg».

– Da var han på en måte allerede på plass.

De forteller om en gutt som den første tiden trengte trygge rammer og anledning til å snakke og bli lyttet til. Anne-Liv husker tilbake hvordan hun satt på sengekanten og snakket med han om alt mulig.

– I starten var han litt urolig for å ligge på eget soverom, så jeg satt veldig mye på sengekanten og snakket med han, trygget han – lenge hver kveld.

Egentlig hadde Anne-Liv og Edvard bestemt seg for at de fremover skulle ha «tid til hverandre», nyte livet med lange reiser til Syden og mye frihet. Sånn ble det altså ikke.

– Selvfølgelig tenkte vi på at vi binder oss opp for et visst antall år, der vi blir nødt til å være mer hjemme, i stedet for å reise sånn som vi hadde tenkt.

– Men så stilte vi oss selv spørsmålene: Er det så viktig for oss med disse sydenturene, og hva er det som egentlig er viktig? Vi kom ganske fort fram til at livet må har et annet innhold enn bare det å kose seg.

Vi har aldri angret på valget, for det å være fosterhjem har bare gjort livet vårt rikere og mer meningsfullt. Anne-Liv og Edvard har hørt mange som tenker at de ikke passer til å være fosterhjem, og kanskje også er redde for ikke å klare oppgaven. De to tror tvert om, at det er mange som ville vokse med oppgaven som fosterhjem.

De forteller fra egne erfaringer, at det å få gjøre en viktig forskjell i et ungt menneske, beriker livet og skaper mening.

– Ja, vi vil oppfordre folk, så sant de har mulighet og føler seg som en vanlig familie og har litt omsorg til overs, til å bli fosterhjem, sier de to.