«Jeg så at det var hjem»

Latteren sitter løst hos Vilde (20). Hun er jenta med det store smilet, som ikke ønsker å ta en offerrolle. Dette på tross av opplevelsen med et system som ikke alltid har tatt henne på alvor i forkant av plassering på barnevernsinstitusjon.

Da Vilde var 11 år mistet hun moren brått av kreft, så hun og søsteren måtte flytte til faren på Østlandet. Overgangen skulle vise seg å bli vanskelig. 

- Tiden hos pappa var først og fremst veldig turbulent, og vi fikk ikke mulighet til å føle på den sorgen vi egentlig hadde behov for å få ut. 

Det endte opp med at Vilde og søsteren måtte akuttplasseres i et beredskapshjem fordi det var fare for liv og helse. Dette skulle skje flere ganger før Vilde til slutt ble plassert i et bofelleskap med fire andre ungdommer på en av Humana sine institusjoner. I en alder av 14 år var det med en forventning om at institusjonen skulle være alt annet enn et «hjem». 

- Jeg forventet at jeg skulle komme til en betongkloss med gitter foran vinduene, men det første jeg så når jeg kom inn i gangen var sko overalt. At frokosten ikke var ryddet opp. Det var bare så normalt. For meg var det fint å se at det var et «hjem» i det jeg tenkte kom til å bli et fengsel.

Selv om de fire årene på institusjon var bra, var det også tøft psykisk. Til tider også en kamp om oppmerksomheten til personalet. 

- Det beste med å være på institusjon var at alle var i samme båt. Jeg tror ikke noen andre enn barnevernsbarn på institusjon forstår rettighetene sine bedre, sier hun og smiler.

Livet har forandret seg en del for Vilde i tiden etter oppholdet på institusjon. Etter å ha vært i et «system» i store deler av livet var hun klar for å gjøre noe helt på egenhånd, så hun flyttet til Spania i to år. Nå er Vilde tilbake i Norge, og den største gleden i livet er jobben som styreleder i en frivillig ungdomsorganisasjon. 

- Det å gi noen tilbake er det som i stor grad gir meg mening i livet nå, sier hun.