«Hjertet må komme først»
Han ødela for 300 000 på tre kvarter. For kjærlighetens pris vil han nå jobbe med «sånne som seg selv.
– Ting har aldri betydd noe for meg. Penger er ikke motivasjon. Jeg vil jobbe med folk. Drømmen er å jobbe på institusjon, med sånne rabagaster som jeg selv var.
Harald (20) smiler skjevt. Han har akkurat fortalt at han knuste 22 ruter, ødela PCer og tok biler på institusjonen han ble plassert da han var 15. Regningen beløp seg til 300 000 kroner.
– Det var i sinne. Etter 45 minutter klarte fem ansatte og tre politifolk å ta hånd om meg, forteller han.
Det er vanskelig å forestille seg at dette ikke er mange år siden. Det er ikke lett å se for seg at han har slitt med rus og omgang med kriminelle miljøer. I det hele tatt; det virker ikke som vi prater med en 20-åring som stoppet å ruse seg for et halvt år siden, og som har vært inne i hjelpesystemene siden han var fem.
For det er en usedvanlig veltalende, reflektert og kunnskapsrik ung mann vi prater med. En ressurs, som blir benyttet som en ressurs. En person som ikke er en «bruker», eller en «sak».
– Det er nedverdigende når man omtaler et menneske som en sak. Man føler seg ikke mer normal av sånt. Om barn og unge er inne i systemet fordi foreldrene deres er rusmisbrukere, blir det feil å definere dem som brukere.
«Barnevernsdialekten»
Harald er ikke begeistret for alle faguttrykkene. Han forstår at utdanningen er et nyttig verktøy, men mener vanskelige ord kan erstattes med enkle grep.
– Hjertet må komme først. Det er kjærligheten som gir selvtillit, selvfølelse og tro på seg selv. «Barnevernsdialekten» er vanskelig å forstå, en samtale ender like gjerne med at man mister tråden og føler seg litt dum. Det er liten vits i å briefe med fine ord, å bruke seg selv er det beste verktøyet, sier han.
Det er akkurat det Harald gjør nå. Han fikk innvilget ettervern fra sin kommune fra han var 17 år. Først gjennom tiltaksgruppen i Stavanger, deretter gjennom TUA region Øst på egen hybel på Kolsås i Bærum. Nå jobber han på en barneskole, en jobb han opplever både gir følelsen av mestring og gleden av å jobbe med barn.
– Jeg får så mye ut av det, jeg vet nesten ikke om jeg gjør det for dem eller meg selv, smiler han.
Litt sånn er det i den andre jobben også, hos Forandringsfabrikken. Han holder foredrag hvor han snakker om barnevernet fra sitt perspektiv. 20-åringen har vært gjest i NRK-programmet Lindmo, og har fortalt om sine erfaringer på juleavslutningen for alle ansatte i TUA Øst.
Harald kan fortelle sin egen historie, med sine egne ord. Hvordan han har opplevd systemene, hva som har vært bra og hva som ikke har fungert. Akkurat som han gjør det til oss.
– Jeg hadde gitt opp, det handlet til slutt om å komme seg gjennom dagen. Det var mye tunge tanker og vonde ting, uten at noen helt klarte å ta tak i det som var vondt. Da er lett å rømme i rusen, fordi man kjenner at man kommer ned på lavgir.
Viktig ettervern
Haralds liv er ingen solskinnshistorie, men det er i ferd med å bli en suksesshistorie. Først og fremst fordi han har gjort en stor jobb selv, men også fordi han til etter hvert ble møtt med kjærlighet av noen som trodde på han. Noen som så bak adferden.
Forvandlingen har skjedd på få år, men likevel gradvis. Fra han var 15 til 17 på en barnevernsinstitusjon, og deretter et år med jevnlig tilsyn i et «treningshus» hvor han fikk muligheten til å øve på å bo for seg selv. Han benyttet seg av retten til ettervern gjennom tiltaksgruppen (TG) i Stavanger, som etter hvert ble overtatt og ivaretatt av TUA (Tiltak for ungdom i Agder). De ble med i prosessen da rogalendingen flyttet til Oslo. Med tiden har selvtilliten vokst i takt med tilliten til menneskene rundt.
– Jeg hadde ikke noe valg da jeg ble plassert på institusjon, ting var ikke bra hjemme da. Stedet jeg kom til var det i seg selv ikke noe galt med, men jeg følte meg sviktet av saksbehandleren i kommunen. Det var som han bare hadde gitt meg lokkemat, og det ødela all tillit. Det var en vanskelig periode, men jeg var heldig med at det var snille ansatte på institusjonen. Og tilbudet om ettervern har gjort det enklere å gli inn i voksenlivet. Det å vite at noen kommer innom noen ganger i uken eller at de kan nåes på telefonen, utgjør et viktig sikkerhetsnett for meg. Derfor er også hjelpen fra TUA noe jeg ønsker å ha med meg videre. Jeg husker spesielt en episode da jeg ble trukket for mye skatt og det ikke var penger til mat. Da var det godt å ha Hege i TUA som kom med noen poser med mat til meg.
Da Harald pakket kofferten til Oslo la han igjen rusmidlene i vest (Stavanger). Livsstilsendringen hadde ikke vært like enkelt om han med årene ikke hadde møtt stadig flere som så hvilken ressurs de faktisk hadde med å gjøre. Som han selv beskriver det; de som ser på han med friske øyne i stedet for med syke øyne. Med større ambisjoner enn å holde han unna trøbbel.
– Slik jeg ser det er det to grunner til å ruse seg. For rusens skyld eller for å rømme fra noe. Jeg trenger ikke rømme mer. Endelig føler jeg at jeg er til nytte for noe, jeg er ikke bare en stor kostnad for samfunnet.